Pressemelding: Storkunstsolteddystatens dommedag av Julian Blaue

 

En rettssak mot performancekunstneren Julian Blaue utvikler seg til en moralfilosofisk analyse av terrorismens ideologiske og biografiske årsaker. Når dommeren avgjør Blaues skjebne, felles det også en politisk dom over terroristen.

Vises lørdag 8.10 kl. 19.00 på Dramatikkens hus, Tøyenbekken 34, Oslo
 

I I 2008 grunnla performancekunstneren Julian Apostata Blaue en kunststat i det offentlige rom på Youngstorget i Oslo. I de følgende år skapte han en regjering, en kirke og et fakultet. Blaue ga disse statsinstitusjonene et diktatorisk, nasjonalistisk og maskulinistisk preg. Var dette reell totalitarisme, fremmedfiendtlighet og kvinnehat, eller en kritikk av slike tendenser i det norske samfunnet?
Etter siste aksjon på Black Box Teater ble Blaue hetset av pressen som en terrorist, og han ble også politianmeldt.

På Dramatikkens hus skal Blaue nå stilles for retten. Her reflekterer han åpent over sin terroristiske fortid. Kunstnere kan ofte forutse samfunnsmessige jordskjelv og verket fungerer som seismograf. Blaues stat var i realiteten den triste nasjonen som reaksjonære terrorister drømmer om. Rettssaken mot Blaue utvikler seg til en moralfilosofisk analyse av terrorismens ideologiske og biografiske årsaker. Når dommeren avgjør Blaues skjebne, felles det også en politisk dom over terroristen.

Medvirkende: Teresa Maria Novotny, Paja Burgess, Rüdiger Benterbusch m.fl.


I forbindelse med teksten over kom det spørsmål fra Lillian Bikset om: "Hvilke(t) medie(r) var det som brukte betegnelsen terrorist om ham i utgangspunktet? Jeg kan ikke huske at verken Dagbladet eller Aftenposten brukte akkurat DET ordet (har også sjekka nettutgavene + Google uten å finne det)? De brukte, så vidt jeg kan se, ord som "voldsforherligende", "skandaleregissør", "sjokkteater" og "ute å kjøre", men ikke terrorist."

På dette svarer Julian Blaue:

"Jeg har forståelse for dette kritiske spørsmålet og er enig i at ordet "terrorist" etter 22/7 må brukes forsiktig. Poenget er ikke at pressen direkte og eksplisitt har hetset meg som terrorist. I Morgenbladet skrev en journalist om "terroreffekter" og det er så vidt jeg vet den eneste gangen et begrep, der ordet "terror" inngår, har blitt brukt for å karakteisere performancen på Black Box Teater.

Jeg mener at det likevel er en god grunn til at ordet brukes i beskrivelsen av "Storkunstsolteddystatens Dommedag".

Jeg har skrevet en tekst på cirka hundre sider, der jeg kritisk analyserer meg selv i lyset av 22/7. Den er grunnlaget for performancen på Dramatikkens hus. I teksten kommer jeg frem til at det både finnes biografiske og ideologiske likhetstrekk mellom ABB og meg. Jeg distanserer meg naturligvis på alle måter fra udådsmannen og hans ugjerninger. Jeg har selv angret på handlinger jeg utførte og tanker jeg formulerte under Fakultetsgrunnleggingen i mars 2010. Men nettopp derfor er det relevant for meg å fortelle om radikaliseringsprosessen min. Jeg tror at jeg kan bidra til å forstå hvordan det kunne skje at ABB gjorde det han gjorde.

Et menneske som ikke føler seg som en del av fellesskapet og som definerer seg som en "underdog" vil utvikle motforstillinger til gjeldende normer i samfunnet. Norge er et egalitært velferdssamfunn med humanistiske verdier. "Underdogen" vil derfor føle seg provosert til å formulere det motsatte til den offisielle holdningen, mao. en politisk ukorrekt ideologi. Det var det jeg formulerte i forkant til Black Box performancen; og det var det ABB formulerte i manifestet sitt.

I likhet med filosofer som A.J. Vetlesen mener jeg at det er en sammenheng mellom ord og handlinger. Når man legitimerer uetisk eller kriminell oppførsel i skriften er det kun et logisk neste steg til å utføre umoralske eller forbryteriske handlinger. Det var det som skjedde hos ABB. Og det var det som skjedde hos meg - selvsagt på en hel annen skala; kun prinsippet kan sammenlignes, ikke handlingene selv.

På bakgrunn av dette vil jeg argumentere for absolutt ytringsfrihet. Jeg mener at de verste tanker må formuleres i offentligheten - slik at de kan kritiseres moralsk, rasjonelt og empirisk. Det var jo akkurat det som skjedde for meg, da pressen reagjerte sterk kritisk på performancen i fjor. Og det var det som gjorde, at jeg måtte revurdere mine teser. Først prøvde jeg desperat å forsvare meg. Men etterhvert fikk jeg skyldfølelser, som også utløste anger. Ideologien raknet og empatien var tilbake.

I en slik offentlig kritikk ligger det mao. en reell mulighet for å nå frem til mennesker som er på avveier og dermed å få dem til å revurdere deres mer eller mindre syke idéer.

Jeg håper, det ble tydelig i hvilken forstand det er riktig å snakke om at mitt prosjekt har hatt terroristiske aspekter; og at det også ble tydelig at jeg tar sterk avstand fra disse aspektene - nettopp i lyset av 22/7. "

Beste hilsener, Julian Blaue.

Henvendelser/søknader:

prosjekter@dramatikkenshus.no