plogg for "Snart henter de oss" av Toril Solvang

 
« »

plogg 24. nov.

Det nærmer seg!
(Hulk)

Dagen er over. Vi sitter på teatret og jobber og snuser.
Jonas ligger over bordet og stirrer ut i luften. Han har fått kjørt seg.

Vi opplevde et prøvepublikum som fulgte med i svingene i går.
Som reagerte ekstremt og høyt.
De var for det meste 5 år gamle og hadde en gjengleder som la an tonen. Han ville være med å leke.

I dag kom en gjeng med 3 og 4 åringer som satte musestille med spente kropper. Vi måtte legge spillet litt ned denne gangen.
Jeg syns alt var morsomt jeg, sa en av barna.
Men det var en som gråt litt denne gangen også.

I samtalen etterpå snakket vi om vennskap og krangel.
”Vi krangler litt da.
Og så blir vi litt venner igjen.”

Assistentene sa at de kjente igjen tematikken med innenfor og utenfor, hvem som får være med og ikke være med. Det er fint for oss å få en bekreftelse på at tema sier noe til målgruppen. At de kjenner seg igjen. Det er den typen av teater vi driver med; gjenkjennelsesteater.

Erfaringene fra disse to dagene viser oss tydelig at man må tune seg inn på publikum.
De er med å former forestillingen i veldig stor grad med sin tilstedeværelse.

I morgen kommer flere barn!
Og ærlig talt. Jeg gleder meg til det.

Toril Solvang


17. nov. 2010.

Vi har ny tittel:

SNART HENTER DE OSS

Straff og belønning var tema for researchen.
Nå har stykket fått en tittel vi syns er bra og relevant.

12:35 kom Emil med buss fra Stockholm. Kl 12:45 vellet 20 barn fra Torsnes barnehage inn på Østfold Teater.
Vi viste 20 minutter av forestillingen vår.
BARE en gutt begynte å grine!

Den bekymrede dramatiker/regissør fulgte han ut sammen med barnehageassistenten og tilbød juice. Hva har jeg gjort? Er dette så skummelt?
Desperat sa hun: ” Vi bare leker”

Men det var en vekker.
Selv om alle de andre satt i parkdressene sine og lo når de skulle, er det noe med at selv om vi spiller barn så ER vi ikke barn. Vi er tre voksne med buldrestemmer. Og det kan virke skremmende på treåringer. Å finne det riktige nivået er viktig. Både når det gjelder stemme og når det gjelder spillestil. Dette forsker vi videre i.

Barna var enormt søte så klart. Får man klem etter forestilling, så blir man bare glad da.
Og når det er veldig viktig å fortelle om bestevennen og hvem som skal hente fra barnehagen den dagen, fatter man at man har fått kontakt. Jeg digger den følelsen der. Vi har vært her sammen. De var her. Og de så ut som de likte det.


Denne uken har vi også diskutert form og innhold. Vi diskuterer metanivået vi starter med, der vi peker på oss selv som skuespillere og der vi snakker om alder. Hva gir dette? I leken er alt mulig kan man hevde. Men leken har regler. Og livet har visse betingelser; tiden går, det blir natt, det blir dag og vi blir eldre. Og foreldrene henter oss når de har tid.

Det er mye igjen å gjøre. Men kostymene er på plass!

Toril Solvang
17.nov. 2010


 

SAMMA DET VEL!
11. nov 2010.

I Oksviken barnehage skrek en gutt på fem samma det vel mens vi febrilsk forsøkte å styre rødt lys leken,
Siden vi holder på med tema som har med regler å gjøre, tenkte vi at vi kunne gjøre om reglene sammen med barna. Finne ut av hva de syns er lov å gjøre med de som blir tatt.
Det gikk ikke helt etter planen.
Vi lekte rødt lys akkurat slik man skal leke rødt lys.
Ok, greit det.

Hva betyr samma det vel egentlig?
Flauhet, oppmerksomhet og vær så snill å ta på meg!
Samma det vel ble mantra for dagen.

Vi lekte den magiske språkposen. Den magiske språkposen var fylt med et pass, solbriller, skolisser, kinesiske og mongolske penger, et smykke etc. Ting som har med våre scener å gjøre.
Det mest spennende var å trekke ting ut av posen. Jeg vil, jeg vil!

Å si korrekt alder er veldig viktig. Er man tre og et halvt så er man tre og et halvt!
En liten jente stirret meg dypt inn i øynene og sa: Har du en mamma?
Mamma og pappa er veldig tilstede enten de er der eller ikke. De er rammen og grunnen som barna står på.

Dagen før var vi Trollklubben barnehage. Lang, strabasiøs og kald reise.
Endelig inne spilte vi en festscene. Deretter lekte vi fest.
Skuespillerne fikk oppgaven å se på hvordan barna forhandler.
Vi ser også på kroppsspråk og hvordan lek foregår.

Vi har sett på foto av oss selv som barn. Våre egne minner av hvordan det var den gang vi var mindre, er like viktige for å gripe barns perspektiv. Det er en klisjé, men det er viktig å huske barnet i oss selv.
Jo mer vi fortalte jo mer husket vi. Og vi oppdaget at den grunnfølelsen vi hadde da vi var mellom tre og fem år sitter i oss.

Vi er godt i gang med å forme en forestilling.
I morgen har vi scenografi på plass! Gassim har snekret i en uke!


Toril Solvang,
11. nov 2010.

 

5. november 2010

”Del skatten!”
”Hei, det er bæsj. Hadet bæsj”
”Statsministeren snakker med politiet i telefonen. Politiet setter skatten inn i fengsel og folket prøver å få den ut”
- Sitater fra Voldabarn.


Jonas erklærer sitt eget land og blir statsminister. Emil vil ikke bo i det landet og flytter til sitter eget land og blir konge. Hege vil være dronninga hans, men kongen har ingen dronning. Hege lager sitt eget land, røyker pipe og sier stolt at alt dette er mitt.

Vi har vært fire dager på Seanse i Volda.
Der fikk vi treffe grupper med barn.
De gav oss umiddelbar tilbakemelding og lekte med oss.
Dramapedagogen Hege Holmqvist har gitt oss konkrete verktøy og Torhild Høydalsvik faglig input.
Fanny Holmin : takk! sier jeg høyt. Seanse oppholdet kick startet oss!

Det ble tydelig at temaet straff og belønning treffer 3-5 åringene.
Det er viktig at temaet er utgangspunkt for researchen vår og ikke er endelig, vi er på en reise mot en forestilling.

Vi har improvisert fram et metanivå i begynnelsen av forestillingen. Emil hevder han er 5 år. Dette er uproblematisk for de barna vi møtte i Volda.
Tydelig ble det at ”skatten” ble tolket helt konkret som en ”skatt” som skulle deles. Så klart!

Oppsummering av erfaringer fra denne første uka:
- vi har fått bekreftet at tematikken er noe barn kjenner seg igjen i
- vi har skissert tre karakterer vi vil bygge videre på
- vi vil fortsette research i barnehager og observere fysikk og integrere dette i karaktersarbeidet
- vi skal gjøre konkrete leker i barnehager som bygger på tema
- vi gjør teorien vi fikk med oss fra Volda til vår
- så langt heter vår spillestil ”vi spiller at vi leker” ; her og nå er viktig
- forhandling og pragmatikk er to nøkkelord vi jobber med i forestillingsarbeidet
- ikke interaktiv forestillingen, men i prosessen. Snarere vil det være en slags direkte kontakt, nærhet til publikum, der formen har trekk av interaktivitet.


Toril Solvang ,
5. nov 2010.

 

STRAFF OG BELØNNING;
28. oktober 2010

KAMIKAZE!

Ok. Vi skal lage en forestilling på 26 dager. Den skal bygges på et tema.
Den skal vises for 3- 5 åringer. Det er de som er målgruppa.
KAMIKAZE!

Dette prosjektet springer ut fra et ønske om å forske i en metode for å nå målgruppen, for å lage en forestilling med barns perspektiv som utgangspunkt.

I høst satt Emil Johnsen og jeg på cafè på Grünerløkka. Vi skulle ha møte. Men det ble mest fjols. Ut av fjols på café, kan det komme mye godt. Dumme, komiske og pinlige minner fra egen barndom fødte nemlig temaet straff og belønning.
Hver dag straffer og belønner vi. Det er innprentet i oss. Slik sosialiseres vi.
Noen får være med i gjengen og noen må være utenfor.
Utenfor/innenfor perspektivet er viktig.
Vi får premie om vi oppfører oss. Gode karakterer på skolen. Lørdagsgodt. En øl på fredagen.
Lovene straffer oss. Vi boikotter, vi kriger, vi dreper. Straff og belønning regulerer på godt og vondt.

Jeg drives av nysgjerrighet. Møter er viktig for meg. Nå skal jeg og skuespillerne Jonas Delerud, Emil Johnsen og Hege Aga Edelsteen møte barn mellom 3 og 5 år. Forsøke å forstå noe. Disse møtene er utgangspunktet for prosessen.

Prosessen er viktig, men resultatet er det målgruppen kommer til å bry seg om. Det er ikke viktig for publikum hvordan vi har jobbet, men hva vi gir dem.
Møtet mellom resultatet, altså møtet forestilling og publikum, det må allikevel være fokus. Vi gjør dette for dem. Vi gjør dette for disse menneskene som ikke når ned til gulvet når de sitter på stolen og spiser brødskiva si.
(De dinglende bena! En observasjon jeg gjorde i Oksviken Barnehage i Fredrikstad og som fikk meg til å innse at det er så mye jeg har glemt og at det er så lenge siden jeg var tre år. )

Jeg har ingen barn, men har mange venner som er mødre og fedre.
En god venninne som er mamma, sa at å gå hjem fra barnehagen kan ta timer!
Veien består av hvis du gjør dette så får du dette. Hvis ditt og hvis datt så får du kanskje kjærlighet på pinne. Eller dessert eller jeg vet ikke hva de får.
Jeg tenker på et ord; Forhandlingsbarndom
Barn i dag blir kanskje utrolig gode forretningsfolk?

1.- 4. november stikker vi til Volda for å begynne vår undersøkelse. SEANSE er en viktig samarbeidspartner for oss og det er der vi starter hele kalaset! Vi er utrolig glade for at vi får lov til å komme opp dit. Mer om dette kommer!

Toril Solvang,
28. oktober 2010.
 

OM "Snart henter de oss"  som spiller på Dramatikkens hus 28.11 kl 12.00:

Hvorfor får man bare gullstjerne om man gjør som de voksne vil? Hvorfor er det de voksne som bestemmer? Ingen regler, ingen revolusjon!

Regissør og dramatiker Toril Solvang har tatt med seg tre skuespillere inn i barnehagen hvor de skal undersøke temaet straff og belønning. Barna får være med å lage forestillingen ved å besøke dem i prosessen. Ingen vet hvor dette leder dem, men sikkert er det at det blir en forestilling for barn mellom 3 og 5 år som spilles på Østfold Teater 26.11.

Med Emil Johnsen, Jonas Delerud og Hege Aga Edelsteen.

Scenograf Gassim Abdelkader

Jonas Delerud var ferdigutdannet som skuespiller fra Høgskolen i Nord-Trøndelag i 2008. Jonas er frilans skuespiller som opprinnelig kommer fra Kongsvinger, men som nå har base på Senja. Siden endt utdanning har Jonas blant annet jobbet ved Hedmark Teater, Dramatikkens Hus, Samovarteateret, samt i Rimfrost Teaterensemble på Senja.

Hege Aga Edelsteen er utdannet skuespiller fra Statens Teaterhøgskole (KHIO) våren 2002. Har blant annet arbeidet ved Hålogaland Teater og med Ferske Scener i Tromsø. Hege har også gjort en rekke kortfilmer, spillefilmen Play (2003) og arbeidet i radioteatret. Kommende produksjoner er forestillingen, Det Stykke Natt og et prosjekt med arbeidstittelen Asyl Volum 1 og 2.

Emil Johnsen gikk Teaterhögskolan 1999-2003, skuespillerlinjen, og har siden det bodd og arbeidet i Stockholm og Oslo. Han har jobbet ved Dramaten, Sörmlands Regionteater og Nationaltheatret i Oslo/Torshovteatret. Han spilte blant annet i stykket "Salong" ved Torshovteatret og som Romeo i "Romeo og Julie" ved Haugesund Teater. Han har også spilt en av hovedrollene i den svenske spillefilmen "Behandlingen" og hovedrollen i spillefilmen "Isolerad" som har premiere til våren. Han har også spilt rollen som "Morgan" i den svenske klassikeren "En Uppstoppad Hund" på SVT, og medvirket i flere TV produksjoner. Emil har også studert under den franske teaterläreren Philippe Gaulier og ved Lee Strassberg i New York. For mere informasjon om Emil, se gjerne: www.emiljohnsen.com


Prosjektet er et samarbeid mellom Østfold Teater, SEANSE i Volda og Dramatikkens hus.
 

Henvendelser/søknader:

prosjekter@dramatikkenshus.no